Lori Lansens - Livet tilbake

Etter å ha lest tung og mørk litteratur i ukevis plukket jeg med meg denne fra bokhandelen på Gardemoen. Juritzen forlag har ofte omslag og omtaler av bøkene sine som ikke er så tiltalende, men av erfaring kan det ligge en og annen godbit inne i det klissete omslaget. Sånn var det med denne: en skjønn, feel good historie om lille, store, overvektige Mary Gooch på 43 år. Hun har vært gift med tenåringskjæresten sin i 25 år, og nå skal sølvbryllupsdagen feires.

Mary Gooch har mange utfordringer knyttet til at hun er så overvektig. Hva skal jeg ha på meg, er en ting - andre og mer alvorlige ting er at hun holder på å spise seg ihjel, hun vegrer seg for å være blant andre mennesker og hun trives best foran kjøleskapet. Når mannen Jimmy en dag ikke kommer hjem som avtalt, må Mary ta noen grep.

Det er en fin og lettlest bok, men den er litt mer enn bare chic lit kvaliteter. Mary går gjennom mange forvandlinger i løpet av den reisen hun legger ut på, og hun blir tvunget til å forholde seg til livet sitt på en ny måte. Boken er til tider ganske så morsom og en fin bok å lese på tur.

Anbefales. God bok!

Ferdinand von Schirach - Tabu

I fjor kom Collini-saken på norsk, en bok som handlet om moral, skyld og tilgivelse. Spørsmål som (in)direkte blir tatt opp i denne boken er spørsmålet om hva ondskap er, om  det går an å leve et godt liv etter å ha tatt liv eller begått overgrep. Han spør også om hvorfor tilgivelse er viktig og hva et menneske er i stand til å tilgi. I denne boken forfølger han noen av de samme temaene, dog uten å være like skarp og rystende som i Collini-saken.

Hovedpersonen i Tabu er Sebastian von Eschburg. Vi følger ham fra han er et lite ensomt barn, til han blir en anerkjent kunstner. På grunn av barndomsopplevelser og mangel på kjærlighet (dette er en fortolkning, men det ligger såpass tydelig i teksten at jeg mener at jeg har hold for å mene dette), blir han på mange måter en enstøing, og muligens i lite kontakt med egne følelser. Et godt stykke ut i boken skjer det en form for brudd - forfatteren hopper over en del tid/handling, og Sebastian anklages for mord. Forfatteren slipper Sebastian og vi får resten av historien gjennom forsvarsadvokaten hans, Konrad Biegler.

Jeg fikk sterke assosiasjoner til en anne bok jeg har lest, Unni Drogge's Penetrering. Drogges bok gjorde større inntrykk på meg og var mye råere og mer politisk, - mye bedre på mange måter. Plottet er dog ikke helt ulikt.

Drogge anbefales hjertelig, Tabu anbefales også - den er grei, men ikke det beste Schirach har skrevet.

Ut på tur - Trøffel"jakt" i Provence

Mm, her lukter det trøffel!

For de fleste pasjonerte sopp-plukkere fremstår trøffelen som en sopp i særklasse. Jeg har drømt om trøffelplukking i mange år, og nå er drømmen oppfylt. Og det stod absolutt til forventningene. Målet for turen var Aix-En-Provence, og jeg reiste med min gode venn, matblogger www.lekkermunn.no. Hun har bodd i Aix og har venner som plukker trøfler som de selger til restauranter i området. Lucky me, med andre ord. Det er ikke alle forunt å få tilbringe en hel dag i skogene og på vinmarkene rundt Aix, i selskap med en trøffel-entusiast og hundene hans.

For ordens skyld: vi fløy med Lufthans fra Oslo via Frankfurt (Europas kjipeste flyplass?) og videre til Marseille. Flybilletten kostet i overkant over 2000 tur retur. I Aix bodde vi på Hotel de France, et hyggelig hotel midt i gamlebyen. Det tar ca 30 minutter med flybuss fra Aix til flyplassen i Marseille.

Den første trøffelen. Og den aller minste vi fant.

Vakre vinstokker, også om våren

Hundene leter og lukter

Vårstemning i Aix.

Sjarmerende Frankrike

Som om ikke trøffelplukking var nok, kvelden etter ble vi invitert på trøffelmiddag av en av de beste kokkene i Provence. Vi spiste, drakk fransk rødvin og danset til den lyse morgen. Fantastisk. Selvom du ikke er like heldig som meg og har en venninne med "kontakter" i trøffelverden er Aix verdt et besøk. Frankrike på sitt beste og mest sjarmerende!

God tur!

Agnes Ravatn - Fugletribunalet

Den forrige boken til Ravatn, Folkelesnad, omtalte jeg som "vorspiel-lektyre" fordi den er orginal, hylende morsom og mer eller mindre treffsikker. I Fugletribunalet viser Ravatn at hun er mer enn orginal, hun er i tillegg allsidig og en meget bra forfatter.
Fugletribunalet tar utgangspunktet i det trivielle og populærfikserte, en programleder, tilsynelatende ganske overfladisk og selvopptatt, som kommer på forsiden av Se og Hør etter å ha lagt med sjefen. Hun flykter fra alt - ut i naturen (selvfølgelig, det vipper helt på kanten til å bli en floskel). Hun jobber for en mystisk mann som bruker få ord, men i kraft av sin "aura" åpenbart virker voldsomt tiltrekkende på hovedpersonen Allis.

Vi ligger altså i grenseland mellom god litteratur og patetiske skildringer, men Ravatn håndterer balansen og klarer å holde seg på den "rette siden", nesten hele boken i gjennom. Det lapser totalt på slutten, vi er plutselig i en kriminalroman og Allis blir både Sherlock Holmes og Iron-woman på et øyeblikk.

Jeg likte boken godt, og synes den var skummel. Nå er ikke krim my cup of tea, men dette er ikke en krim i tradisjonell forstand. Nå skal det sies at det er mye annet i denne boken som spiller på tradisjonelle stereotyper, både av kjendiser, den intelligente og samtidig stupide kvinnen som tar de feile valgene, bygdekjerringen og ikke minst den tause, vakre og sterke mannen. Ravatn klarer å dekke til disse stereotypiene,og det er først i ettertid (dette er en bok som blir surrende i hodet en god stund etter man har lest den) at det litt for karikerte persongalleriet ble tydelig for meg.

Når det er sagt, Ravatn er vel verdt å lese - og selvom dette ikke er en bok som egner seg som festlig vorspiel-lektyre, er det en bok som du kan ta med deg for eksempel på påskefjellet.
Anbefales.  God bok!

Olivia Laing - The trip to Echo Spring . Why writers drink

Olivia Laing har skrevet en fantastisk, innsiktfull, bemekelsesverdig og rørende bok om hvorfor forfattere drikker. Hun tar tak i "myten" om forfatteren og alkoholen, og ved bruk av portretter av E. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Tennesse Williams, John Berryman, John Cheever og Raymond Carver, viser hun hvordan alkoholen har vært en inspirasjon og forbannelse for disse forfatterne.

Laing har selv opplevd å vokse opp i et hjem som var preget av alkoholmisbruk, og dette er årsaken til at hun både har interesse og innsikt i tematikken. Hun er engelsk og bestemmer seg for å ta en reise gjennom USA, for å besøke stedene disse forfatterne bodde og skrev om.

I boken viser hun hvordan alkoholmisbruket preger disse forfatterene, både i deres personlige og private liv og ikke minst gjennom tekstene deres. Hun viser hvordan feks Williams stykke, cat on a hot tin roof, er direkte i kommunikasjon med hans opplevelser i ung alder. Hun finner fellestrekk ved forfatterne; familiebakgrunn, traumatiserende opplevelser, tilnærmingen til alkohol og misbruket. I tillegg til å se på den private historien og litteraturen, oppsøker hun psykiatere og leger som arbeider med alkoholisme. Hun forsøker å trenge dypt inn i tematikken, for å finne svar på hvorfor disse disiplinerte og geniale forfatterne ble misbrukere.

Et av tematene hun tar opp er forholdet til søvn, eller rettere: insomnia, mangelen på søvn. Kjærlighetsliv, seksuell frustrasjon og ambivalens, og farskap. Det er en perle av en bok, og hun byr på et dypdykk i disse forfatternes liv og virke. Boken er usedvanlig godt og personlig skrevet, med gode refleksjoner og ikke minst - en fantastisk reisebeskrivelse av turen gjennom det amerikanske litterære landskapet disse forfatterne representerer.

Min store helt, Hemingway, kommer (som vanlig) litt dårlig ut - han var på mange måter en bølle. Men - hun klarer å vise hvorfor han er en av de store litterære skikkelsene, og gir noen fantastiske refleksjoner over flere av bøkene hans.

Denne er en most-read. Shortlistet for Costa biografiprisen i 2013. Anbefales på det varmeste.
God bok!

Ut på tur - Marrakech

Shopping-paradis

Forsøk en tur på garveriet, det er her de garver skinnet og lager vesker.

Markedsplassen, Jemaa el Fna

Over foten av Atlasfjellene

Deler av min reiseglade familie tilbragte julen i Marrakech. Vi var tre generasjoner som dro av sted, totalt 11 stykker. Formålet var å feire en 70 årsdag, samle ungdommene som nå har begynt å studere utenbys og utenlands, for å få en felles opplevelse. Eldste på turen er 70, yngstemann er 4 år. I utgangspunktet hadde vi voksne lyst til å bo på en tradisjonell Riad, et lite privat hotel midt i medinaen (sentrum av byen). Ettersom den midterste generasjonen består av fire i fullt arbeid (småslitne og klar for ro og fred), ønske om at fireåringen skulle ha mulighet for å leke, bade og bevege seg, og to vakre, nordiske tenåringsjenter, og tre unge voksne som er "avhengig" av internet, bestemte vi oss for å satse på et mer tradisjonelt hotel, rett utenfor bymurene. Vi fant et helt rått hotel, linken ligger her, til en litt stivere pris enn vi hadde tenkt, men dog innenfor budsjettet. Jeg ser på prisene at vi har fått en god deal - antageligvis fordi det var jul og ikke fullt belegg, og at vi bestilte tidlig (bruk hotels.com - da får du i tillegg bonus, for hvert tiende hotelbesøk får du en gratis overnatting. Hvis du bestiller for flere blir det fort noen gratis overnattinger.)

Koutoubia

Marrakesh er en populær destinasjon og Norwegian har, etter påtrykk blant annet fra Facebook, satt opp direkterute hver søndag fra Oslo. Vi betalte 1200 pr pr for tur retur. Helt greit, særlig i lys av den kjipe servicen Norwegian gir. Vær obs på at Norwegian tar penger for hvert halvkilo overvekt når du sjekker inn, det blir fort penger hvis du skal sende feks et teppe eller har fylt kofferten med fine ting fra markedet. Det lønner seg å betale 190 kroner for et ekstra kolli før du reiser. Vær også obs på at Norwegian konsevent tar penger pr kolli - det betyr at hvis du har betalt for to kofferter, den ene veier 11 kilo og den andre 23, så tar de 3 kilo overvekt - til blodpris. Firkantet, med andre ord - på feks SAS ville de regnet de to sammen.

I bønn

Uansett: Marrakech er et eventyr. Særlig markedet med slangetemmere, teppeforhandlere, salg av nypresset appelsinjuice og mat-bodene. Prisene er greie, og det er artig å prute med de rutinerte marrokanerne. Ulempen med Marrakech er mennene - bokstavelig talt. Taxisjåførene nekter å bruke takstometer, noe som gjør at du betaler blodpris. I tillegg er det ganske ugreit å være kvinne der, særlig for unge, blonde jenter. Det er ikke så ulikt Aqaba, og like provoserende. I Istanbul og Jerusalem er det mye mindre av dette, og for mange - inkludert meg selv - betyr det ganske mye hvordan mennene behandler kvinner, særlig når jeg reiser med en tenåringsjente.

Yves Saint Laurents hus og hage - fantastisk

Min sønn, the teen pilot, fant fort frem til den lokale flyklubben. Den ligger på den militære delen av flyplassen, og de har kjempegode instruktører og moderne fly. Vi fikk oss en tur over Marrakech og over Atlasfjellene i en fireseters enmotors maskin - det absolutte høydepunktet på turen.

Marrakech er et spennende reisemål, det er enkelt å komme seg dit, fornuftige priser (alle prisklasser) og et absolutt "sett-på-listen" av steder å besøke.

Jeg brukte Select-guiden, en nye guide serie som er ganske så kul, og selvsagt Lonely Planet.

God tur.

Nicolai Houm - De håpefulle

"De håpefulle" er boken om familien Lindberg. Tre søsken vokser opp på 70 og 80-tallet på Oslo vest. Vi følger foreldrene Arne og Elise fra de møtes i London på 1960 tallet, gifter seg, får barna, Arne dør og frem til varna blir voksne.

Det er et godt portrett av Norge som vises i boken - kanskje særlig by-Norge. På omslaget står det at boken viser et humoristisk og nådeløst bilde av et moderne Norge i utvikling, og det er nok riktig - dog er det muligens lesere fra det urbane Norge som kjenner seg best igjen.

Det går ikke så bra for familien Lindstrøm. Faren, Arne, lever med demoner etter sin døde far, og etter noen feilslåtte business-strategier begynner han å drikke mye, han er ustabil og til tross for en "indre samtale" med seg selv om å forbedre seg, er han ingen god familiefar eller ektemann. Konen, Elise, som er den mest utydelige personene i dette galleriet, begynner bra - men hun klarer seg heller ikke særlig bra. Barna, derimot, klarer seg tålelig bra, tar noen feile valg, men lander med beina først.

Det er mye som er interessant med denne boken, kanskje først og fremst at den synliggjør hvor lite litteratur det er om denne samfunnsgruppen. Bildet av Oslo vest (som kanskje like gjerne kunne vært en av de finere bydelene i Bergen, Trondheim eller Stavanger) blir ofte tegnet både karikert og unyansert. Bøkene om Oslo øst, arbeiderfamilien, de sosiale klatrerne, er ofte synligere i det norske litterære landskapet. I "De håpefulle" er kulturen - ikke bare vestkantskulturen - men den norsk kulturen beskrevet ganske så presist. Alt fra håndverker naboen som flytter inn i den ærverdige villaene på beste vestkant, måten han forsøker å passe inn på, den smakløse og joviale stilen, til Arne som forsøker å overleve i et næringsliv i endring.

Barna, som etter hvert blir voksne, er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. 70-talls generasjonen, som jeg selv er en del av, er kanskje den generasjonen som i størst grad har opplevd de mest dramatiske sosiale endringene i det moderne Norge. De tre vi møter i boken, Thea, Joachim og Christoffer, tar valg innenfor tre "sfærer" i den norske virkeligheten. Thea vil bli ballettdanser og kjører seg selv og kroppen sin helt til yttergrensene. Når hun opplever å bli seksuelt trakassert reagerer hun i tråd med de norske likestillingsidealene - hun snur og går. Joachim er et bilde på den rastløse, søkende og ambisiøse, som uten å yte for mye ønsker å oppnå alt. Christoffer er den søkende og seksuelt usikre, han finner trøst i religionen og trooen på det gode.

Den eneste i boken som fremstår som litt mindre tydelig enn de andre er Elise. Hun er kvinnen som kunne klart alt, men som tilhører en generasjon som ble begrenset av normer, mangel på kvinnelige idealer og uselvstendighet. At hun ender opp litt surrete og med rødvinsglasset i hånden er trist, men viser et ganske så godt bilde av kvinner fra dne generasjonen.

Boken er knallgod; god å lese, presise beskrivelser, og med flere "plott". Den gir en god "diagnose" over de siste 50 årene og viser at det ikke kun er på østkanten sosiale klatring og sosiale fall får konsekvenser for enkelt individet, og at de eksistensielle utfordringene eksisterer i like stor grad på beste vestkant. Som "supplerende" litteratur anbefales De usynlige og Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Det er et leseksperiment som forteller mye om utviklingen i Norge.

Anbefales. God bok.