tirsdag 14. juli 2009

Toget fra Ajaccio - Anne Oterholm



Etter et lynnedslag er jeg tilbake på nettet igjen - og i dag er det en norsk bok som står på bloggposten. Dette er den første boken jeg har lest av Oterholm. Jeg kjøpte den fordi jeg er togentusiast og tittelen ga en forhåpning om beskrivelser av togturer. Den gang ei.

Boken handler om 37 år gamle Sindre. En meget forvirret og destrutiv herremann, som har tatt med seg sine to sønner til Frankrike. Det er eks-konen som har omsorgsrett, så han tar altså med seg disse to guttene uten lov.

Sindre er rimelig aparte - og han er en fyr uten kjerne eller substans. Han er ikke i stand til å ta egne avgjørelser, i stedet går han hele tiden og kjenner på hva andre vil. Dette medfører blant annet at han innleder et homoseksuelt forhold til en usympatisk franskmann som tilfeldigvis havner i hans vei. Alt for å bli likt. Han har tydeligvis et anstrengt forhold til sin egen far, noe som skal forklare den destruktive atferden.

Jeg ble irritert da jeg leste boken. For det første var hovedpersonen en fjott. For det andre den ekstreme norske overtydeligheten - ingenting skal overlates til leserens egen tenkning. I stedet lar Oterholm tremenningen til hovedpersonen få en stemme i boken. Hun utdyper og forklarer, kommenterer og analyserer det som skjer. Gjesp!

Boken er utrolig stillestående, og den handler om personer med dype og alvorlige problemer. Det er mulig Oterholm mener at dette er eksietensielt, jeg for min del syntes det blir ekstremt kjedelig. Traust, norsk, like spennende som et tomt glass med vann. Forholdet mitt til Oterholm ble kortvarig, men det er mulig andre vil ha voldsomt utbytte av å lese denne boka. Uten at jeg helt kan forstå hvorfor.

Anbefales ikke - i hvert fall ikke i hardback, den er ikke verdt over 300 kroner. Går til nød i pocket, men som sagt: dette var ikke noe høydepunkt!

4 kommentarer:

  1. Jeg likte godt uttrykket ditt "den ekstreme norske overtydeligheten". Jeg har ikke lest den boken du nevner her, men jeg leser en annen norsk bok nå (13.uke av Marianne Mjåland) og ingenting overlates til leserne der i gården heller.

    SvarSlett
  2. Den korte omtalen av denne boken i Gyldendals vårkatalog fikk meg til å vurdere å lese denne, men nå tror jeg at jeg dropper den - inntil videre ihvertfall. Liker ikke overtydelighet og heller ikke stillstand.

    SvarSlett
  3. interessant å lese din vurdering - fordi i avisene fikk den god kritikk, uten at jeg lot meg overbevise. Jeg syntes rett og slett ikke det virket bra. Men mulig jeg av en eller annen grunn er forutinntatt overfor Oterholm (noe som også kun bygger på medieomtale) - jeg vet ikke. En magefølelse, bare. Da står ikke denne boka på leselista, i hvert fall...

    SvarSlett
  4. Jeg ble interessert på grunnlag av anmeldelsene og leste den derfor i slutten juni. Er langt fra like negativ som deg, men jeg synes ikke det var noen veldig stor leseropplevelse.

    SvarSlett